Mediene har i den senere tid skrevet om flere enkeltsaker der små og mellomstore næringsdrivende føler seg urettferdig behandlet av store aktører, både med hensyn til urimelige vilkår om bindingstid og tilhørende gebyrer for å komme seg ut av inngåtte avtaler, og avtaleslutningsmekanismer som pålegger næringsdrivende forpliktelser på mer eller mindre tvilsomt rettsgrunnlag. I den forbindelse har det blitt reist spørsmål om lovverket bør oppdateres, fordi næringsdrivende ikke har det samme vernet som forbrukere, selv om de i mange tilfeller står i tilnærmet samme stilling med hensyn til forhandlingsposisjon og tilgjengelige ressurser. Basert på de eksemplene som har kommet frem, er det imidlertid mye som tyder på at de næringsdrivende kan klare seg godt med det lovverket som allerede foreligger – utfordringen i så måte er å være kjent med sine rettigheter. I det følgende vil jeg illustrere dette ved å beskrive to typetilfeller, basert på oppslag i media i den senere tid, der den næringsdrivendes faktiske rettigheter etter undertegnedes oppfatning ikke har kommet tilstrekkelig frem i lyset.

Den ene situasjonen som skal omtales er tilfeller der den næringsdrivende blir kontaktet av mer eller mindre seriøse aktører innenfor opplysningstjenester mv., der innfallsvinkelen gjerne er at den næringsdrivende skal få en oppføring i en søketjeneste på Internett, som vil gi økt synlighet for virksomhetens varer og tjenester. Slike tilbydere varierer fra de helt useriøse aktører – såkalte «kataloghaier» – til virksomheter som i utgangspunktet har et produkt med en reell verdi, men der salgsmetodene likevel fremstår som i overkant aggressive. Det som gjerne kjennetegner salgsmetodene er at det tilbys en tjeneste over telefon, som i utgangspunktet er gratis. Det som ikke fremheves like klart er at tjenesten etter relativt kort tid begynner å koste penger, slik at den næringsdrivende må ta aktive skritt for å kansellere tjenesten i tide dersom det ikke skal inntre en avtalebinding.

Utgangspunktet for den rettslige vurdering av slike tilfeller er de alminnelige prinsipper for avtaleinngåelser, som fremgår av avtaleloven fra 1918. Det enkle og prinsipielle utgangspunktet her er at bindende avtale er inngått etter utveksling av tilbud og samsvarende aksept. Dette gjelder imidlertid ikke dersom den ene part har gått frem på en måte som må anses som uredelig, slik at det ville «stride mot redelighet eller god tro» å bygge noen rett på den annen parts utsagn, jf. avtaleloven § 33. I tilfeller som kan kategoriseres som ren kataloghaivirksomhet, der det som tilbys ikke har noen reell verdi for kunden, vil man regulært være innenfor denne bestemmelsens anvendelsesområde. Dette betyr at avtalebinding ikke foreligger, slik at fakturaer som måtte utstedes fra foretaket ikke skal honoreres. Den næringsdrivende bør i slike situasjoner påse at kravet bestrides skriftlig; tilbyderen har da ikke anledning til å sende saken til inkasso, men må i tilfellet forfølge kravet gjennom Forliksrådet (hvilket neppe er særlig praktisk for denne kategori aktører).

Et noe spesielt tilfelle var omtalt i Finansavisen den 19. august 2014, der Gule Sider ble beskyldt for urimelige forretningsmetoder i form av utsendelse av et «tilbud» som kundene ble automatisk bundet av dersom de ikke sa fra innen en viss frist. Kommunikasjonssjefen i Eniro Norge, som eier Gule Sider, uttalte i den forbindelse at «selskapet forholder seg til alminnelig avtalerett, og at det er forskjeller på vanlige forbrukere og næringslivet». En slik uttalelse er neppe særlig treffende, uavhengig av hvilke vilkår Gule Sider opererer med i liten skrift, ettersom det ene elementet ved en avtaleinngåelse – aksepten – ikke foreligger i det beskrevne eksempelet – noen avtale basert på «alminnelig avtalerett» har således ikke kommet i stand. Dersom Gule Sider opererer med generelle vilkår om at de er berettiget til å forplikte sine kunder til mer omfattende forpliktelser uten noen uttrykkelig aksept, vil disse vilkårene neppe stå seg i relasjon til avtaleloven § 36, som forbyr avtalevilkår som er «urimelige» eller «i strid med god forretningsskikk». Konklusjonen også på dette punkt er således at lovverket gir mindre næringsdrivende tilstrekkelig beskyttelse, forutsatt at de er kjent med, og håndhever sine rettigheter.

Det andre typetilfellet som skal omtales er bindingstid med tilhørende bruddgebyrer som det opereres med i en del bransjer; særlig innenfor telecombransjen. Dagens Næringsliv har i et par artikler (hhv. 3. august og 21. august 2014) omtalt bedrifter som har sagt opp sine løpende avtaler med Netcom, og blitt møtt med betydelige bruddgebyrer, på tross av avtaleforhold som har løpt over flere år. Selve prinsippet om anvendelse av slik bindingstid med tilhørende gebyr kan neppe anses «urimelig» i seg selv, idet den næringsdrivende er ansvarlig for å påse hvilke utløpsbestemmelser som kommer til anvendelse i sine løpende avtaleforhold. Det som beskrives i artiklene i DN er imidlertid tilfeller der oppsigelsene har hatt en spesifikk årsak, nemlig dårlig dekning og tap av mobilsignal, hvilket har gjort det nødvendig for selskapene å bytte til en annen tilbyder for å unngå tap. På bakgrunn av hvordan faktum beskrives i artiklene, er det nærliggende å konkludere med at ytelsen til Netcom har vært mangelfull i rettslig forstand, hvilket har gjort avtalepartene berettiget til å heve avtaleforholdet, eller i det minste forhandle om et vesentlig prisavslag; hvilket i begge tilfeller etter omstendighetene kan kombineres med krav om erstatning for inntrådt tap. Dersom vilkårene for heving er til stede, vil bestemmelsene om bruddgebyr naturligvis ikke komme til anvendelse, slik at nøkkelen i tilfellet er å formulere henvendelsen om opphør av avtaleforholdet som en hevingserklæring (som følge av kontraktsmislighold) og ikke som en oppsigelse.

Typetilfellene omtalt ovenfor er forhåpentligvis egnet til å illustrere at små og mellomstore aktører i næringslivet har et tilstrekkelig godt vern, og at utfordringen ligger i å håndheve de rettigheter man har i henhold til lovverket. Selv om juss og rimelighet i prinsippet ikke alltid er to sider av samme sak, er de refererte oppslag i media dermed ikke fullt ut dekkende for den faktiske realitet.