Når annenhver nordmann nå tar lengre ferier gjennom hele året, er norske sjefer mer smidige enn de trenger å være.

Ifølge en fersk undersøkelse gjennomført av Norstat, tar halvparten av norske arbeidstakere årlig lengre ferier utenom de typiske ferieperiodene om sommeren, som i påsken og i julen. Men denne fleksibiliteten er egentlig ikke noe vi har rett til, selv om stadig flere av oss sannsynligvis forventer det.

Rett til lang ferie – ikke mange avbrekk

Alle arbeidstakere har rett til en årlig ferie på minst fire uker og én dag. En del arbeidstakere er dessuten omfattet av tariffavtaler eller egne avtaler som også gir rett til den såkalte femte ferieuken. Retten til ferie og feriepenger er nedfelt i ferieloven. Denne loven skal sørge for at alle som er ansatt i en virksomhet har tid og mulighet til å få ferie av en viss varighet.

Ferieloven gir oss ingen rett til å ta fem ukers ferie fordelt på hele året, så her er de fleste avhengige av å ha en arbeidsgiver som er fleksibel.

Sjefen bestemmer

Norstat-undersøkelsen viser at svært mange er heldige og har arbeidsgivere som lar oss feriere når som helst på året. Men det trenger ikke være slik. Man kan strengt tatt si at mange ledere er for snille når de ansattes ferieønsker tikker inn. Eller at de samme lederne ikke kjenner regelverket godt nok. Tidspunktet for ferieavviklingen er det nemlig sjefen som kan bestemme hvis hun ikke er blitt enig med arbeidstageren. Ansatte kan dermed bli pålagt å ta ferie på et annet tidspunkt enn det de selv ønsker.

Loven sikrer sommerferien

Arbeidstagere har imidlertid rett til å få tatt tre ukers samlet sommerferie i den såkalte hovedferieperioden, som går fra 1. juni og frem til 30. september, samt rett til at resten av ferien avvikles samlet i løpet av året.

Men også her er det opp til arbeidsgiver å bestemme når i hovedferieperioden og når i kalenderåret arbeidstageren kan feriere. Med andre ord har vi i utgangspunktet ingen lovmessig dekning for den fleksibiliteten som ser ut til å råde i det norske arbeidslivet. Som leder kan du altså med loven i hånd pålegge en arbeidstager å ta ut sommerferie de tre siste ukene i september.

Et fleksibelt arbeidsliv gir oss mer ferie

Tallene fra Norstats undersøkelse viser dessuten at en fjerdedel av oss drar på ferie utenom de typiske ferieperiodene i tillegg til at vi er på sommerferie, påskeferie og juleferie. Dette viser først og fremst at mange norske sjefer er fleksible med hensyn til når de ansatte avvikler ferien. Men det tyder også på at mange tar ut mer «fri» i løpet av et år enn det de har krav på etter ferieloven og eventuelle andre avtaler.

Noe av dette kan være ferieuker overført fra året før – eller ferie på forskudd, som også er mulig. Vi kan dessuten regne med at mye av dette er såkalt fleksitid, der ansatte som har jobbet ekstra tar ut overtiden som ferie. Også her ligger beslutningene hos sjefen. Ikke bare kan hun bestemme når tiden eventuelt kan tas ut som fri – hun kan også beslutte at du heller skal få betalt for overtiden fremfor mer fritid.

Formaliser fleksibiliteten

Vi har ikke tall på om all denne fleksibiliteten er avtalefestet. Noe er sikkert dekket av individuelle ansettelsesavtaler eller avtaler eller regelverk i den enkelte bedrift, men mye er nok også basert på gjensidig forståelse og forventninger. Og kanskje på kunnskapsløshet.

Ferieloven tar ikke høyde for at arbeidslivet vårt er blitt så fleksibelt, og her er vi reelt sett prisgitt arbeidsplassens egne vurderinger. Både arbeidstageren og arbeidsgiveren trenger her en form for forutsigbarhet som ikke dekkes inn av lovverket. Sjefen må vite når de ansatte faktisk skal forventes å være på jobb, og arbeidstagerne trenger en viss trygghet for at de ikke må avlyse ferieplanene sine.