Nye regler om begrensning av fradrag for renter til nærstående part ble vedtatt i forbindelse med statsbudsjettet 2014. Både lov og forskrift fikk virkning fra og med 1. januar 2014. Tanken bak regelsettet er god – det blir endelig gjort grep for å sikre det norske skattefundamentet og hindre uthuling av skattegrunnlaget gjennom planlegging med rentefradrag.

Den nye rentefradragsbegrensningsregelen rammer renter betalt til nærstående parter (interne renter), dersom netto rentekostnader overstiger terskelbeløpet på kr 5 millioner. Hvis vi legger til grunn en rente på 5 % innebærer dette at en samlet netto gjeld på inntil kr 100 millioner er uproblematisk.

Fra inntektsåret 2014 avskjæres interne renter som overstiger 30 % av en beregnet resultatstørrelse som baseres på skattemessig EBITDA. Renter betalt til uavhengig tredjepart (eksterne renter) kan som utgangspunkt fradragsføres fullt ut, med mindre en nærstående part har stilt sikkerhet for gjelden til den ikke-nærstående parten. En part er nærstående ved eierskap eller kontroll på minst 50 % eller mer, enten direkte eller indirekte. Eksterne renter er ikke selv gjenstand for avskjæring, men kan allikevel fortrenge fradrag for interne renter.

Begrunnelsen for at eksterne renter avskjæres i disse tilfellene er at slik sikkerhetsstillelse fra en nærstående part kan gjøre det mulig for låntakerselskapet å ta opp et høyere lån hos en uavhengig långiver, og på denne måten oppnå et større rentefradrag enn et uavhengig selskap kan få. Dette høyere lånet kunne blitt tatt opp som et internt lån direkte fra det selskapet som stiller sikkerhet, men ikke fra en ekstern långiver uten sikkerhetsstillelsen. I sistnevnte tilfelle ville låntaker ikke oppnådd fullt rentefradrag.

Slik regelen opprinnelig ble utformet før regjeringsskiftet, hersket det stor tvil rundt rekkevidden og konsekvensen av de nye reglene. Det så særlig mørkt ut for eiendomskonsern.  

Den endelige forskriftsbestemmelsen som ble vedtatt 24. april 2014 bøter imidlertid på noe av usikkerheten. Regelsettet er imidlertid fortsatt komplekst og vanskelig å få oversikt på. Det kan ikke gis en uttømmende liste over i hvilke tilfeller rentefradraget begrenses, da dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Bestemmelsen om at renter på gjeld til ekstern part hvor en nærstående har stilt sikkerhet skal anses intern, gjelder ikke i de tilfeller det selskap som har stilt sikkerhet direkte eller indirekte er eid eller kontrollert med minst 50 % av låntakeren. Dette gjelder heller ikke i de tilfeller sikkerheten fra den nærstående parten er stilt i form av pant i eierandel i låntakeren eller fordring på låntakeren. Dette kommer tydelig frem i forskriften.

Den 10. juni 2014 ble det publisert en prinsipputtalelse fra Finansdepartementet knyttet til tolkningen av de nye rentefradragsbegrensningsreglene. Her avklares noen spørsmål knyttet til sikkerhetsstillelse og omklassifisering fra ekstern til intern gjeld. For eksempel der det stilles sekundær sikkerhetsstillelse fra et annet nærstående selskap til fordel for den part som har stilt den opprinnelige sikkerheten, vil det eksterne lånet omfattes av begrensningsregelen i den grad den sekundære sikkerheten har sammenheng med lånet. I de tilfeller den sekundære sikkerheten er en garanti overfor primærgarantisten for at låntaker innfrir sitt (latente) regressansvar, gir ikke den sekundære sikkerheten långiveren økt sikkerhet. Dette vil derfor ikke medføre en omklassifisering til interne renter.

Heller ikke negative pantsettelseserklæringer, med mindre den avgis av et underliggende selskap, er egnet til å gi økt sikkerhet for långiver. Dette innebærer at verken negative pantsettelseserklæringer eller andre lignende erklæringer, for eksempel salgsforbud, forbud mot å ta opp nye lån og forbud mot å legge ned virksomhet, anses som sikkerhet stilt av en nærstående part.  

Såkalte «letter of comfort», som ofte avgis av morselskapet i et konsern overfor datterselskapets långivere, kan etter en konkret vurdering regnes som slik sikkerhetsstillelse som medfører omklassifisering av de eksterne rentene til interne. Grunnen til dette er at denne typen sikkerhetsstillelse kan påvirke datterselskapets lånemulighet sammenlignet med det lån som kunne vært oppnådd i markedet uten sikkerhetsstillelse. Begrensningsregelen gjelder derfor ikke kun rettslig bindende sikkerhetsstillelse.

Bestemmelsen om omklassifisering gjelder kun sikkerhet for den gjeld som rentene knytter seg til. Dersom en nærstående part har stilt sikkerhet for andre, potensielle krav, for eksempel for kostnader i forbindelse med lån som ikke blir benyttet eller annen skadesløsholdelse, medfører ikke en omklassifisering av lånerentene.

Det er til slutt verdt å merke seg at for deltakerlignet selskap hvor deltakerne er ansvarlig for selskapsforpliktelsene, vil renter på lån tatt opp av selskapet fra en ekstern långiver omfattes av rentefradragsbegrensningsregelen. Tilsvarende gjelder også for andre typer lovregulert ansvar, så langt ansvaret innebærer sikkerhet fra en nærstående part for ekstern gjeld.

Flere grep kan tas for å begrense virkningen av de nye rentebegrensningsreglene – blant annet konvertering av gjeld til egenkapital, omstrukturering av selskapsstrukturen, oppsplitting av lån i sikret og «usikret» del og beregning av gunstig konsernbidrag. En god start vil uansett være å unngå for stor grad av aksjonærlån og ekstern gjeld i samme selskap, samt at man i den grad det er mulig bør plassere mye av den interne gjelden i selskaper med avskrivning (pga. høyere fradragsramme).