"Å kreve overtidsbetaling etter en hurramegrundttur til Las Vegas. Med barbesøk, kasinoer og strippeklubber. Det synes jeg er helt vanvittig" sa Petter Hagen, Sjef for Investment Banking i Carnegie, da han vitnet i rettssaken mellom meglerhuset og den tidligere megleren Sondre Vevstad i forrige uke.

Er det virkelig det?

Å si at noe er vanvittig, er sjelden språkbruk fra oss advokater i retten. Det hender, men det bør ikke skje, da vi beveger oss innenfor rammen av mer enn femti nyanser av grått. Svaret er sjelden sort/hvitt.

Overtid og reglene om arbeidstid er sentrale regler som de fleste av oss er nødt til å forholde oss til hver dag. Skal jeg få overtid for arbeidet jeg bruker på å skrive denne artikkelen her jeg sitter en søndag formiddag i sofaen hjemme, eller er dette frivillig arbeid som jeg gjerne legger ned for å få goodwill? Kanskje har jeg jobbet såpass lenge at jeg har en fri og uavhengig stilling? Vil arbeidsgiveren min dermed også tillate at jeg kommer og går akkurat når det passer meg på jobb? Kan jeg også ta hjemmekontor i morgen fordi jeg ikke orker å stryke den hvite skjorta og dukke opp på kontoret, eller må jeg stille opp klokken ni og kreve overtidsbetaling når arbeidstiden er over og sitter med jobb som jeg ikke har fått unnagjort?

Og om jeg faller i en stillingskategori hvor jeg har krav på overtidsbetaling – kan jeg kreve overtidsbetaling for en hurramegrundttur til Las Vegas?

Utgangspunktet er såre enkelt: Alt arbeid ut over alminnelig arbeidstid er overtid. Så langt, så greit. Men hva anses egentlig som «arbeidstid» og hva er «overtid»? Arbeidsmiljøloven har gitt et klart svar: Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Lovgiver har vært tydelig og presis –  til en forandring. Det følger også direkte av lovteksten hva som er det motsatte av arbeidstid – nemlig hva som er arbeidsfri. En trenger altså ikke være rakettforsker, eller advokat for den saks skyld, for å kunne lese seg til at arbeidsfri er den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.

Med dette som utgangspunkt skulle en tro at alle krav på overtidsbetaling var krystallklare, og at det er ren kranglevillighet som gjør at noen velger å la det være opp til en dommer å avgjøre om det skal utbetales noe eller ei.

Men den gang ei. Overtidsreglene er uklare, og hvert år bruker utallige bedrifter og enkeltpersoner mange ressurser på advokatbistand for å løse de konfliktene og uklarhetene som oppstår. Dette er naturlig nok god business for oss advokater, men det endrer ikke spørsmålet som til stadighet dukker opp: Hva er egentlig overtid?

Å stå til disposisjon for arbeidsgiver innebærer ikke at det nødvendigvis må utføres arbeid etter arbeidsavtalen. Det er ansett som arbeidstid så lenge den ansatte er tilgjengelig for å utføre det arbeidet som pålegges ham. Tilsvarende kan arbeidstakeren som utgangspunkt ikke pålegges noen form for arbeid i den arbeidsfrie perioden. Høyesterett har også sett på rammene for arbeidstiden, og har blant annet i Kårstø-dommen uttalt at reise til og fra arbeidet ikke skal anses som arbeidstid, selv ikke den del av reisen som foregikk på arbeidsgivers anlegg og den ansatte var pålagt å skifte til ferdig arbeidstøy og bare kunne benytte arbeidsgivers transportløsning.

Men hva når du drar på klientmiddag i Las Vegas, eller i Oslo, etter endt alminnelig arbeidstid – står du da til disposisjon for arbeidsgiver slik at du både kan spise godt og tjene gode penger på det?

Arbeidsavtalen skal sammen med gjeldende rett regulere rettighetene og pliktene i et arbeidsforhold. Arbeidsavtalen vil imidlertid sjelden gi svar på spørsmålet om jeg plikter å stille på en klientmiddag, eller om jeg må troppe opp på dørstokken til en strippeklubb. Jeg kan garantere deg at den ellers så presise arbeidsmiljøloven også er like taus om dette spørsmålet. Kanskje må det en dommer til likevel?

Overtid skal som utgangspunkt være pålagt av arbeidsgiver. Med andre ord, dersom min leder pålegger meg å stille opp på et arrangement etter arbeidstidens slutt, vil dette lettere være overtid enn om jeg stiller opp på frivillig basis. Det kan ofte være naturlig å stille opp på arrangementer for å høste goodwill hos både kolleger, ledere og mulige klienter, selv om jeg i teorien stiller opp frivillig. Og er deltakelsen egentlig frivillig hvis alle kollegaene deltar, og jeg velger å holde meg hjemme, vel vitende om at dette kan gå ut over arbeidsgivers vurdering av min arbeidsinnsats? Dessverre beveger vi oss nå inn i de tidligere nevnte gråsonene, kanskje både på det moralske og det juridiske plan. Det finnes ikke noe klart svar på hva som er overtid eller ikke. Hvert tilfelle må altså vurderes for seg om du har lyst til å komme nærmere en konklusjon. Dette kan altså resultere i litt av en jobb om vi snakker om flere titalls middager, flere besøk på strippeklubber og utallige hurramegrundtturer til både Las Vegas og Lillestrøm. Vurderingen vil naturlig nok kompliseres av utallige flasker med champagne og en etterfølgende rus, som kanskje gjør det vanskelig å huske når det som var en pålagt tilstedeværelse sluttet, og den frivillige startet. Da er det kanskje enklere å fremme krav om 8 timers overtid hver dag for en reise til Las Vegas. Tross alt – a man’s got to do what a man’s got to do.