At det foreligger interessefellesskap mellom to, eller flere, virksomheter dukker fra tid til annen opp som en premiss eller en problemstilling i tilknytning til beregning av merverdiavgift. Som en premiss ved at eksistensen av et interessefellesskap har betydning for hvordan merverdiavgift skal beregnes og som en problemstilling ved at avgiftsmyndighetene benytter sin egen vurdering av at det foreligger et interessefellesskap som del av begrunnelsen for å sette til side den avgiftsbehandlingen virksomheten selv har foretatt.

Spørsmålet om interessefellesskap ble berørt i Høyesteretts dom av 9. februar i år. Til tross for at staten i sin prosedyre argumenterte med at det forelå et “sterkt interessefellesskap” mellom de involverte selskapene konkluderte dommen med det motsatte – at det ikke forelå noe interessefellesskap. Dommen gir en klar korreks til Skatteetaten med hensyn til at ikke ethvert sammenfall av eierinteresser og styreverv innebærer et interessefellesskap.

Når Høyesterett setter foten ned for Skatteetatens regelforståelse er det nærliggende å stille spørsmål ved om Høyesterett også har flyttet grensene med hensyn til hvordan den aktuelle bestemmelsen skal forstås. Selv om enkelte i Skatteetaten nok kan oppfatte det slik er det tvilsomt om dommen innebærer en reell grenseflytting. Grunnen til dette er at den tilknytningen som forelå mellom de aktuelle selskapene med hensyn til eierforhold og personfellesskap var så svak at det i utgangspunktet var god grunn til å stille spørsmål ved om det faktisk forelå noen reelle felles økonomiske interesser mellom selskapene.

Uten at dommen flytter grensene for når det foreligger et interessefellesskap gir avgjørelsen en klar indikasjon på at tilnærmingen hittil, hvor spørsmålet om eierinteresser og formelle posisjoner har vært det sentrale for vurderingen, har vært for snever og at det er behov for en videre vurdering. Mens vi venter på videre avklaring skal vi her se litt på tre situasjoner hvor spørsmålet om interessefellesskap, og dermed dommen, kan ha betydning for avgiftsbehandlingen.

For det første medfører merverdiavgiftsloven § 4-4 at beregningsgrunnlaget for merverdiavgift ikke kan settes lavere enn til “den alminnelige omsetningsverdi” dersom det foreligger et interessefellesskap mellom kjøper og selger. Uavhengig av hvilket vederlag partene selv har kommet frem til gir bestemmelsen altså et “gulv” for hvilket merverdiavgiftsbeløp som kan beregnes for omsetningen.

Kravet til størrelse på avgiftsbeløpet vil typisk være aktuelt i tilfeller hvor oppføring og salg av boliger er organisert i to forskjellige selskap, et entreprenørselskap som står for oppføringen og et utbyggingsselskap som kjøper oppføringstjenestene fra entreprenørselskapet og som står for salget av de ferdige boligene. På grunn av at utbyggingsselskapet ikke har fradragsrett for merverdiavgift på oppføringskostnadene ville en lav prising av ytelsene fra entreprenørselskapet her ellers kunne ha gitt utbyggingsselskapet en avgiftsgevinst.

Så lenge det er fullt ut felles eierinteresser mellom entreprenørselskapet og utbyggingsselskapet er det naturlig å anta at størrelsen på vederlaget kan være motivert av et ønske om å spare merverdiavgift, men hva hvis eierandelen er lavere? Er det riktig å legge til grunn at et entreprenørselskap som, eksempelvis, eies 50 % av utbyggingsselskapet og 50 % av utenforstående også lar størrelsen på eget vederlag bli styrt av ønsket om å spare avgift i utbyggingsselskapet?

Bestemmelsen i § 4-4 er den eneste som direkte regulerer hvordan merverdiavgift skal beregnes i de tilfeller der det foreligger et interessefellesskap.  I de to neste tilfellene er spørsmålet om interessefellesskap i stedet et vurderingstema for hvorvidt avgiftsbehandlingen kan aksepteres eller ikke.

Det viktigste av disse to situasjonene gjelder tap på krav. Spørsmålet om hvorvidt det forelå adgang til å tilbakeføre tidligere beregnet merverdiavgift etter tap på krav var også problemstillingen i dommen det er vist til ovenfor.

Merverdiavgiftsloven § 4-7, 1. ledd gir selger rett til å tilbakeføre tidligere beregnet merverdiavgift ved tap på krav. Det skal ikke utstedes kreditnota i forbindelse med korreksjonen og kjøper har dermed, i utgangspunktet, ordinær fradragsrett også for det merverdiavgiftsbeløpet selger tilbakefører. Selgers tilbakeføring påfører dermed staten et reelt tap og det er derfor sentralt for avgiftsmyndighetene at tilbakeføringsadgangen ikke misbrukes.

Spørsmålet om det foreligger et interessefellesskap mellom kjøper og selger er her et sentralt element i skattekontorenes vurdering av om selger har rett til å tilbakeføre merverdiavgift på tapet. I praksis blir skattekontorets oppfatning om at det foreligger et interessefellesskap en del av argumentasjonen for at det er gitt uvanlig lang betalingsfrist, at selger ikke har gjort tilstrekkelig for å kreve inn det utestående beløpet og/eller at leveransene er fortsatt etter at det var klart at kjøper hadde betalingsproblemer og en uavhengig leverandør derfor ville avsluttet leveransene.

At tilbakeføringsadgangen misbrukes er en reell problemstilling. For vurderingen av om innkreving eller videreføring av leveransene er blitt påvirket at et interessefellesskap mellom kjøper og selger kan det imidlertid være en fordel om fokus flyttes fra eierandeler og formelle posisjoner til spørsmålet om reell økonomisk betydning for partene – får selger, direkte eller indirekte, noe igjen for snillismen overfor kjøper?

Tilsvarende gjelder for det siste området spørsmålet om interessefellesskap kan ha betydning for, at skattekontorene ønsker å sette en avtale til side på grunn av at den kun er inngått for å oppnå en spesiell, gunstig, avgiftsposisjon. Gjennomskjæring på avgiftsområdet forekommer, heldigvis, ikke ofte. Når skattekontoret først går til dette skrittet er imidlertid oppfatningen om at det foreligger et interessefellesskap mellom partene sentralt for vurderingen om at avtalen kan settes til side.

Behandlingen av merverdiavgift er, som hovedregel, knyttet til transaksjoner. Eksempelvis vil utleiers rett til fradrag for inngående avgift på oppføringskostnadene for et bygg være knyttet til at det er inngått leieavtale og at leietaker betaler leie for lokalene. At leietaker er villig til å betale leie for et lokale han ikke har et umiddelbart behov for kan være naturlig dersom det foreligger et interessefellesskap mellom utleier og leietaker. En vurdering av interessefellesskap basert på eierandeler og formelle posisjoner sier imidlertid ikke noe om de reelle økonomiske forholdene mellom partene – hvordan, og hva, får leietaker igjen for å ha betalt husleien som sikret utleier fradragsrett?

Forhåpentligvis medfører tapet i Høyesterett at Skatteetaten nå selv ser behovet for også å gå inn på spørsmålet om hvilke reelle, felles, økonomiske interesser selskapene har i løsningen før det konkluderes med at det foreligger et interessefellesskap.