Det har de siste årene gått flere ras og skred som har medført betydelige skader. Dersom kommuner ikke i tilstrekkelig grad har vurdert rasfaren i byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven, kan det være grunnlag for erstatningskrav.

Den 2. mars 2015 avsa Høyesterett dom i en sak som gjaldt krav om erstatning som følge av at en kommune hadde gitt tillatelse til å bygge utleiehytter i et område som i ettertid viste seg å ha større sannsynlighet for snøras enn plan- og bygningsloven tillater.

Dommens sentrale bestemmelse er plan- og bygningsloven fra 1985 § 68 første ledd. Av bestemmelsen fremgår at:

«Grunn kan bare deles eller bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold.»

Bestemmelsen er videreført i nåværende plan- og bygningslov fra 2008 § 28-1. Spørsmålet Høyesterett behandlet var om en kommune på vedtakstidspunktet hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved å godkjenne byggesøknader fra en grunneier, med den følge at grunneieren hadde investert i hytteutbygging i et rasutsatt område. Det hadde ikke gått ras i den aktuelle saken, men Høyesteretts vurdering av ansvarsgrunnlaget vil kunne være relevant også i ras- / skredsituasjoner.

Grunneier vant fram med erstatningskravet i tingretten, men kommunen anket og fikk medhold i lagmannsretten og nå til sist i Høyesterett. Høyesteretts dom ble avsagt under dissens fire mot en.

Flertallet konkluderte med at kommunen på vedtakstidspunktet ikke hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved godkjennelsen av byggesøknadene.

På tross av at rasfaren kunne vært oppdaget ved innhenting av en ekspertvurdering før vedtakstidspunktene, ble ikke kommunen ansvarlig. Høyesterett vektla blant annet den generelle erfaringen kommunen hadde med ras i det aktuelle området, at det hadde blitt utarbeidet en risiko- og sårbarhetsanalyse, klimaet i området, og at hyttene på eiendommen bare leides ut om sommeren slik at faren for menneskelig skade som følge av skred var begrenset.

Dommen viser at kommuners ansvar etter plan- og bygningsloven ikke er absolutt, men at kommuner kan bli erstatningsansvarlige om de ikke har tatt et aktivt standpunkt til rasfare ved behandling av byggesøknader.