Den 4. mars kom meldingen som setter et punktum for det som lenge har fremstått som sluttkampen om Ica-kjedens dødsbo. Coop går seirende ut og får kjøpe brorparten av Icas om lag 550 butikker. Men vedtaket har noe for flere; Konkurransetilsynet påbyr Coop å selge mer enn 50 av Icas butikker til Norgesgruppen, mens lillebror Bunnpris er tiltenkt 43. Rema 1000 synes forbigått i denne runden. 

Det er grunn til å merke seg at Konkurransetilsynets vedtak ikke nøyer seg med å påby salg av nesten 100 butikker. Det identifiserer også hvem som skal få kjøpe. Og blant kjøperne finner man ingen nye aktører, bare medlemmer av Norges lille gruppe eksisterende dagligvarekjeder. Bunnpris er riktignok en utfordrer i markedet, men var det virkelig ikke mulig å finne noen nye aktører med interesse for norsk dagligvarehandel? 

Vedtaket til tilsynet føyer seg inn i det som synes å ha blitt normen i den norske dagligvarehandelen; markedet deles mellom et fåtall aktører, som dessuten blir stadig færre. Når en faller fra, deles «dødsboet» i «familien». Da Lidl trakk seg ut overtok Rema 1000 de om lag 50 butikkene. Når Ica nå gjør retrett deles kjeden mellom Coop, Norgesgruppen og Bunnpris. Norsk dagligvarehandel tilføres på denne måten lite nytt blod. 

For Konkurransetilsynet må dette fortone seg som en utfordrende situasjon, som nå kanskje er gått fra vondt til verre. Med denne maktkonsentrasjonen i dagligvarehandelen, må leverandørene gis tilsvarende rett til å styrke sine posisjoner skal motvekten til dagligvarekjedene opprettholdes. Det er i hvert fall ikke nå blitt lettere for leverandørene å gå inn i «høst-jakta». Har Konkurransetilsynet håndtert denne prosessen optimalt? 

Sagaen om Ica-konsernets exit fra det norske markedet, startet med et mindre dramatisk utgangspunkt. Etter å ha tapt i underkant av fire milliarder kroner siden 2007, inngikk Ica i 2013 en innkjøps- og distribusjonsavtale med Norgesgruppen. Gjennom en delexit fra distribusjon og innkjøp, skulle Ica oppnå bedre driftsbetingelser og dermed overleve. 

Konkurransetilsynet mente imidlertid at samarbeidet med Norgesgruppen ville medføre en for sterk reduksjon i Ica-kjedens selvstendige konkurransekraft på markedet. I 2014 gikk Ica derfor isteden til Coop. Sluttresultatet er at Ica nå forsvinner fra markedet totalt og antallet aktører reduseres. 

Så kan man spørre seg om dette er et bedre resultat for konkurransen enn det først påtenkte innkjøps- og distribusjonssamarbeidet. Det som er sikkert, er at Icas exit og overtagelsen fra Coop, Norgesgruppen og Bunnpris ikke bidrar til økt mangfold. 

Konkurransetilsynets «verktøykasse» er begrenset, og skal noe gjøres må de «vinduene» som av og til oppstår benyttes fornuftig. Med Lidl og Icas exit fra det norske markedet, og fordelingen av butikkene deres utelukkende blant de etablerte kjedene, kan det spørres om det fra myndighetenes side gjøres tilstrekkelig ut av de muligheter som oppstår. 

Norge er et lite land og Konkurransetilsynet kan ikke selv starte dagligvarebutikker. Men; da Norwegian skulle bryte SAS sitt monopol i det norske flymarkedet, fikk selskapet aktiv fødselshjelp gjennom et forbud mot bonusprogram og et engasjert Konkurransetilsyn. Skal man få flere aktører på dagligvaremarkedet, må man kanskje tørre å gi lignende fødselshjelp. Og da er det ikke sikkert det var så heldig at man blant kjøperne ikke finner en eneste ny aktør.