Oslo tingrett dømte i 2013 en tidligere ansatt leder i Ruter for korrupsjon, etter at han hadde mottatt tre gratis middager til en samlet verdi av 4 454 kroner fra leverandøren Volvo Norge. I tillegg til inndragning av fordelens verdi, fordelen var jo fortært, ble domfelte ilagt et forelegg på 24 000 kroner.

Dommen fra tingretten vakte oppsikt i næringslivet. Ruters styreleder uttalte blant annet at dersom dommen «hadde blitt stående, ville man kunne rettsforfulgt alle på vip-tribunen under ski-VM i Oslo» og at dommen «ville skapt en helt ny virkelighet for forretningsmessige relasjoner».

Borgarting lagmannsrett frikjente i mai i fjor den tidligere Ruter-lederen. Ifølge lagmannsretten «ligger disse tre middagene godt innenfor grensen av hva som anses vanlig i næringslivet», og middagene kan «ikke beskrives som spesielt dyre eller luksuspregede».

Dommen fra lagmannsretten ble anket til Høyesterett. Samtidig ble saken debattert i ulike medier, hvor blant annet NHO etterlyste større grad av klarhet om hva som er «innenfor og utenfor» korrupsjonsbestemmelsene.

Korrupsjonsbestemmelsen i straffeloven § 276 a rammer den som i anledning stilling, verv eller oppdrag mottar (passiv) eller gir (aktiv) en utilbørlig fordel. I Ruter-saken var tingretten og lagmannsretten enige om at Ruter-lederen hadde mottatt en fordel. Uenigheten bestod i om fordelen var utilbørlig.

«Utilbørlig fordel» er en rettslig standard, hvis innhold er forutsatt fastsatt av domstolene, blant annet på bakgrunn de til enhver tid gjeldende oppfatninger i samfunnet. Flere momenter er relevante ved vurderingen av om en fordel er utilbørlig, blant annet hva slags fordel som ytes, fordelens verdi, i hvilken sammenheng fordelen ytes, om giveren ønsker å påvirke mottakeren, om det er åpenhet om fordelen, om fordelen rammes av bedriftens interne etiske retningslinjer mv.

Det er enkelt å forstå bedriftenes ønske om forutberegnelighet på dette området. Samtidig er det, i alle fall under dagens regime, et uttrykkelig valg ikke å detaljregulere hva som utgjør straffbar korrupsjon. I lovforarbeidene til korrupsjonsbestemmelsene erkjente departementet at det «kan reises innvendinger mot at det ikke angis mer presist når en handling er straffbar», men at «under norske forhold har verken den som foretar en «bestikkelse» eller den som mottar den, noen rimelig grunn til å balansere på kanten av en straffebestemmelse om korrupsjon».

Den 5. september frikjente et enstemmig Høyesterett den tidligere Ruter-lederen.

Høyesterett delte lagmannsrettens vurdering av momentene som er relevante for om middagene var utilbørlige, og la til grunn at middagene ikke var foranlediget av spesielle anbudskonkurranser Volvos representanter søkte å påvirke utfallet av, at Ruter-lederen ikke hadde gjort noe for å holde middagene skjult internt, samt at Ruters etiske retningslinjer ikke var overtrådt. Samtidig presiserte Høyesterett at det må foreligge et klart klanderverdig forhold for at korrupsjonsbestemmelsen skal kunne anvendes. Det er altså ikke tilstrekkelig at forholdet er kritikkverdig.

Høyesteretts premisser i Ruter-saken er viktig når den nedre grense for straffbar korrupsjon skal fastlegges, og dommen går lenger enn lagmannsretten i å anerkjenne at middager, konserter eller lignende arrangementer normalt er lovlig kundepleie:

«Når en fordel ikke er av varig karakter, den konsumeres i tilknytning til det arrangement som i seg selv er relevant for arbeidstakerens stilling, vil det normalt ikke være aktuelt å anvende straffelovens korrupsjonsbestemmelse. Slektskapet til andre former for ordinær kundepleie og tradisjonell kundekontakt er så sterkt at det skal mye til for at et arrangement må anses som så påkostet at deltakelsen kan anses som utilbørlig».

Etter Høyesteretts dom i Ruter-saken skal det altså nokså mye til for at det foreligger «middagskorrupsjon». Dommen innebærer imidlertid ikke at det er fritt frem for enhver, når som helst, å gi eller motta middager til en verdi av 1 500 kroner. En slik middag kan, avhengig av de konkrete forholdene, være utilbørlig og derved straffbar. Man bør for eksempel fortsatt ikke invitere en oppdragsgiver, offentlig eller privat, til gratis middag i perioden før tilbudsfristens utløp i en anbudskonkurranse.

Den som planlegger å spandere middag på forretningsforbindelser bør fortsatt foreta en vurdering av om fordelen ved måltidet vil være utilbørlig. Er man i tvil om det er greit å spandere eller motta middagen, bør man som regel la være. Har man selv ingen betenkeligheter, kan man ta forsidetesten: Er det fortsatt greit å gå i middagen selv om det resulterer i oppslag i media?